HISTORIEN OM HEMMINGODDEN

Vår visjon er at Hemmingodden skal være en plass fylt med varme, liv og gode opplevelser! Et sted der aktivitet harmonerer med ro, trygghet og tilfredshet. Hemmingodden skal gi deg minner for livet, og et sterkt ønske om å komme tilbake! Vi ønsker å være noe mer enn et vanlig overnattingssted, og vi vil gi noe mer enn det som vanligvis forbindes med rorbu i Lofoten. 

Folket, smilet og det varme vertskapet er våre viktigste byggeklosser for å lykkes med å skape den gode opplevelsen. Vi ønsker å være varme og imøtekommende, og på den måten understøtte våre fantastiske omgivelser og fasiliteter.

Vi skal dele vår kunnskap, være humørfylte og serviceinnstilte. Glimtet i øyet skal spre glede og harmoni mellom gjester, ansatte og lokal befolkning som besøker Hemmingodden. Opplever du alt dette hos oss – ja da har vi gjort jobben vår! 


Historien

Oluf Nilsen (f. 1919) vokste opp hos sine besteforeldre i Kobbosen mellom Ballstad og Gravdal. Han ble tidlig selvstendig, og ønsket å bli fisker på heltid. På den tiden var det vanlig å kombinere fiskeri på vinteren med gårdsdrift ellers i året. Oluf kjøpte sin første båt når han var 16 år. I 1975 kjøpte han M/K ”Grunnbøen” sammen med sin sønn Harald. Det var da den femte båten han eide. Etter mange år som fiskere, der de leverte all sin fisk til fiskekjøperen, ønsket de å gjøre seg uavhengig av fiskekjøperen og utvikle seg videre. I 1980 begynte de å undersøke mulighetene for dette.
Væreier Jentoft tilbød dem å kjøpe Hemmingodden på Ballstadøya, mot at Oluf og Harald leverte fangsten de ikke skulle ha selv, til Rolf Jentoft AS. Det syntes de var grei avtale, og i 1981 kjøpte de denne eiendommen.

Den gang stod det mange rorbuer plassert rundt om på odden. En rekke rorbuer mellom Kokkbua og Brygga var i ferd med å forfalle, og det var en stor steinhaug der innkjøringen til Hemmingodden er i dag.

Oppe på haugen sto det flere buer, blant annet ”Hemmeligbua”, som barna kalte den. Disse rorbuene ble revet, med unntak av ”Garnsjåen”, som ble flyttet til Hattvika. ”Spøkelsesbua” (barnas navn på bua), nå Langbua, står fremdeles der. Den planlegges nå å flyttes mer sentralt på eiendommen. Der skal det bli ny resepsjon og en bar med mulighet for litt bespisning. 

Steinhaugen ble sprengt bort, og det ble satt opp fiskehjeller. Etterhvert ble det også behov for mer areal til fiskeproduksjon. Tilbygget til brygga ble bygd i 1994, med ny egnerbu og et eget salteri hvor de kunne salte fisk og rogn.

Fiskeproduksjonen ble for det meste gjort av Harald og Oluf. Men ved behov fikk de god hjelp fra barna og deres venner. Det var mange barn og ungdommer fra Ballstad som hadde sin første arbeidserfaring i lag med Oluf og Harald.

Oluf og Harald var dyktige i sitt arbeid, så tørrfisken de produserte hadde prima kvalitet! Oluf var veldig opptatt av å levere god kvalitet, så han renset og stelte med hver eneste fisk, slik at den skulle få gode forutsetninger for å bli skikkelig tørr. Med et begrenset volum på fangsten, var det mulig å gjøre det slik på den tiden.

Trond-Ketil tok seg et fri-år fra skolegang i 1988. Da jobbet han sammen med sin far og sin bestefar på fiskebruket. Der tok han imot, sperret og hengte fisk. I tillegg tredde og hengte han torskehoder opp på fiskehjellene. Et skikkelig lofot-arbeid, som gav han god arbeidserfaring videre i livet.

Anne, Olufs kone og Trond-Ketils bestemor, jobbet som kokke for mannskapet. Hun foret mannskapet med god husmannskost hver dag under fisket.

Mannskapet hadde lange dager. Når de endelig kom i land med fisk, skulle den sløyes og leveres. Noe av fangsten ble også til middag for sultne karer. Middagsmåltidene bestod stort sett av ulik type fisk – både fersk og salt fisk. Men på onsdager fikk de servert kjøtt, og på lørdager koste mannskapet seg ofte med Annes nydelige pannekaker. Hun serverte gjerne melkesuppe til dessert – med enten risengryn, makaroni eller sagogryn. Mannskapet fikk alltid rikelig med mat. Noe som gjorde godt for slitne fiskere. Etter dagens arbeidsøkt og middag, var det bare for dem å dra hjem for å slappe av og sove litt – før de igjen skulle opp igjen kl 04.00 for en ny arbeidsdag. Det var nok et hardt liv!

Anne og Oluf tok ofte ansvar for førstereisguttene, som var med på Finnmarka for å ”ro” fiske. Det var ikke alltid at guttenes foreldre var like glade når deres sønner ytret ønske å dra på Finnmarka på fiske som 14-15-åringer. Men når de kunne få være med Anne og Oluf, da var det som regel ikke noe problem for foreldre. De stolte på Anne og Oluf. De kjente til at de var erfarne og snille mennesker, og at de kom til å ta godt vare på guttene.

Lotte, kona til Harald og mor til Trond-Ketil, drev utleie av rorbuene i mange år. På den tiden hadde ikke rorbuene navn, men nummer på dørene. Ena, toa, trea, fira og femma stod det. Lotte var veldig opptatt av at gjestene skulle trives på Hemmingodden, og hun ønsket ikke å ta seg særlig betalt. Dersom det var fullt på rorbuene, kunne hun gjerne losjere folk inn i privathuset sitt. Hun hadde gjester fra mange land, men selv om hun ikke kunne annet enn litt engelsk, opplevde hun at de kommuniserte godt sammen med tegn, kroppsspråk, og en god latter. 

Lotte steppet inn som kokke da Anne gikk av med pensjon. Da Harald overtok driften av båten Grunnbøen, ble Lotte ofte med som kokke når de dro på fiske til Finnmark.

Når båten dro nordover, stod alltid familiene til mannskapet på kaia og vinket farvel, og ønsket dem god tur. Barna pleide å leke og balansere på kaikanten, og bekymrede mødre forsøkte å rope for å få dem lengre inn på kaia, men til ingen nytte.

Ingen av dem visste med sikkerhet hverken når eller om mannskapet kom tilbake, så det ble tatt et følsomt og høytidelig farvel hver gang. Med et håp om at de skulle få masse fisk og tjene godt med penger. Det ville komme godt med i nyetablerte hjem.
På den tiden skjedde det dessverre ofte ulykker med både båter og mannskap ute på havet, men vi har heldigvis ikke opplevd noen store ulykker med våre folk. Alle har kommet tilbake fra fisket i god behold. Det gjorde heldigvis hjemkomstene til flotte opplevelser.

Det er litt morsomt å tenke på at barna på Ballstad faktisk fikk fri fra skolen når fedrene kom hjem fra fiske i Finnmark. Det var veldig stor stas når de kom hjem, og det var alltid fine gaver å få. Det var som julaften! Man fikk gaver, fri fra skolen, og man fikk være sammen med sin far igjen. Ingenting var bedre enn det!

Etter 20 år i bank er Trond-Ketil nå tilbake på Ballstad – som fisker og utvikler av Hemmingodden. Det er stor stas å få komme hjem og jobbe med sin far på begge områdene. Ringen er på en måte sluttet for familien.